"Hei! Det er godt å se deg. Slå deg ned, føl deg som hjemme. Kaffe?"
Jeg svarer ja, og avslutter høflig med takk. Lenge før kaffen er på bordet, er samtalen i gang. You and many others likes this. Denne folkelige, men akk så udødelige utvekslingen av ord (og kaffe), vil bli gjentatt så lenge vi klarer å snakke sammen. Og snakke sammen gjør vi. En tidligere kollega av meg poengterte at siden internett ble et faktum, har vi produsert mer online innhold enn hva trykkerikunsten har, siden Gutenberg oppfant den. Selvsagt, som min tidligere kollega også la til, er det meste bare tanketomt babbel
Jeg har fnyst av det. Jeg har også (for lenge siden) bestemt meg for ikke å bidra til mer tøv. Men tenker likevel: hva så? Er ikke dette kjernen i oss mennesker? Av alt vi presterer å si, i løpet av et liv, vil vel svært lite finne veien inn til Nobelkomiteens avlukkede rom uansett?
Poenget mitt? Jo, vi har fått ny kalender og nye budsjetter. Regnskapet skal gjøres i forhold til hva fjoråret ga av inntjening, men også av kunnskap. I lang tid har vi lyttet til, lest om, og lært oss hva sosiale medier kan gjøre for merkevaren din. Hvordan gikk det egentlig? Ble strategiene dine omdannet til salg, slik casene om Bergans eller Tine predikerte? Eller gikk du i kundesupport-fella som du ønsket å unngå? Og hvor mye har merkevaren din å bidra med, i tett dialog med målgruppen din i sosiale medier?
I det jeg logger meg på Facebook, vil jeg ha den sitrende følelsen som bare røde tall kan gi meg. Og jeg tenker ikke på bunnlinjen, men topplinjen. I menyen, øverst. 4 new messages. Og samtalene vi har, gir ingen egnede rom for forstyrrelser. Det er i realiteten alt for liten forståelse for hva sosiale medier er. Men når unntakene dukker opp, er jeg stum av beundring. Som når jeg så hvor mye tid min samboer brukte på Fishermans Friends Facebook-kampanje for litt over ett års tid siden. Hun brukte lang tid. Det traff en nerve i henne, og i mange andre. Og jeg tenkte; skulle ønske ideen var min. I morgen, når jeg står opp, skal jeg bli enda flinkere.
Internettbrukere hater reklame. De vil bli involvert, engasjert og underholdt. Dette er vårt reklamesyn i Plastikk. Det er alltid starten på vår kreative brief. Uansett hva vi lager i digitale sammenhenger. Og her strekker vi oss langt for å lykkes. Byråets røst? Vel, vi er heldigvis som et lite kor i Plastikk. Min kollega Philip sørger for å lage bannerannonser som ingen andre har sett maken til. Bannerblindhet? Nei, de gir enorm respons. Bare spør Anniken. Hun kan vise deg hva jeg snakker om. Anders vil alltid stå ved siden av meg å mase om innhold, innhold, innhold. Og Joakim, vår utviklingsguru, sørger for å muliggjøre konseptuelle drømmer gjennom teknologiske sperrer. Og der vi kommer til et punkt hvor noe ikke er gjort før, så smiler han bare lurt og sier til meg; la meg vise deg det i morgen, Daniel. Og jeg kjenner hvor glad jeg er for at jeg ikke jobber med reklame.
Mer kaffe? - Ja takk.
Stua vi sitter i er ikke fyllt med reklameboards. Ingen jingler i bakgrunnen. Ingen logoer på brystet. Det knitrer i peisen og jeg har allerede glemt hvor jeg la telefonen min.
Av: Daniel Neegaard
